Kjell Undall Informasjon og samfunnskontakt,
Phillips Norway
Det kan være vanskelig å fastslå når det norske oljeeventyret egentlig begynte. Men en ting er sikkert, det kan fastslås nøyaktig når det kunne vært over. I 1958 slo nemlig Norges Geologiske Undersøkelse fast at det var fullstendig utelukket at det var olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Så feil kan man altså ta.
Bakgrunnen for en spirende interesse for mulige oljeforekomster i Nordsjøen på slutten av 50-tallet var funnet av det store gassfeltet Groningen i Nederland. Fire år senere, i 1962 kommer det første håndfaste bevis på en mulig norsk oljeframtid. Det amerikanske selskapet Phillips Petroleum henvender seg til den norske ambassadøren Trygve Lie, og ber om et møte. I brevet skriver selskapet at det var interessert i konsesjon for olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Kanskje var dét begynnelsen på oljealderen. Eller kanskje var det tre år seinere, i 1965, da de norske myndighetene lyste ut den første konsesjonsrunden. I 1966 boren riggen Ocean Traveler den første brønnen i den norske del av Nordsjøen for oljeselskapet Esso. Men hydrokarboner ble ikke påvist.
Ennå var Norge ingen oljenasjon, og det skulle enda ennå gå en god stund før oljen- og pengene begynte å strømme inn. Likevel skjedde mye viktig arbeid i 60-årene. Grenselinjene mot Danmark og Storbritannia ble fastlagt, skatteregler o.l. kom på plass. Det norske Stortinget vedtok at Stavanger skulle være oljebyen, og la Oljedirektoratet til byen. Stavanger forberedte seg ved å legge til rette kaiområder for basedrift og bygge boliger til tilreisende eksperter.
Sommeren 1968 meldte Phillips om et mindre funn i blokk 7/11. Det fikk navnet Cod, men betraktes som et lite, ikke-kommersielt funn i første omgang. Likevel, det første håp er sådd etter mange skuffende letebrønner. Og så, 25. oktober 1969, finner leteriggen Ocean Viking olje i blokk 2/4. De viser seg å være et kjempefunn. Nå var all tvil feid til side, oljen eller »oljå« som det heter på stavangersk var virkelig der. Leteaktiviteten blant selskapene tok seg opp igjen. I juni 1971 startet produksjonen på Ekofisk. Nå først tjente man penger på oljen.
Året etter ble Statoil grunnlagt og i 1976 begynte det franske selskapet Elf sin produksjon fra gassfeltet Frigg. Med Frigg startet for øvrig tradisjonen med å gi olje- og gassfeltene norrøne navn. Etter hvert fulgte Valhall, Tor, Odin, Balder Frøya, og Sleipner for bare nevne noen få.
De første årene var norsk oljevirsksomhet preget av en pionerånd. Provinsbyen Stavanger endret karakter. Sardinproduksjonen hadde tatt slutt, skipsbyggingen var på hell og mange sjømenn gikk i land, særlig på grunn av krisen i internasjonal tankfart. Den nye industrien, og jakten etter det sorte gull, betød nye muligheter og store gevinster for mange. Det ble oppsving og optimisme, istedenfor nedgangstider. Norge, og særlig fylket Rogaland tok et sprang inn i en ny tid. Samtidig skjøt nye næringer fart, som fiskeoppdrett og turisme. Investeringene øke. Stavanger ble riktig internasjonal med britisk, fransk og amerikansk skole. Snaut 30 år senere er oljeindustrien moden og temmelig fornorsket både språklig og når det gjelder arbeidstakernes nasjonalitet. Antallet oljeutlendinger som bor fast i Stavanger er adskillig mindre enn det var i oljeindustriens barndom. Den amerikansk skolen har skiftet navn til den internasjonale skolen og det land som har flest elever der er Norge selv.
Når det gjelder pionertiden i norsk oljehistorie kan jeg jo nevne at det skal ha vært boret hele 32 brønner på norsk solkkel før Ekofisk- funnet ble gjort. Så det gjelder å være tålmodig. Det er ellers litt uklarhet rundt dateringen av når Ekofisk- funnet ble gjort , men det er vel ikke så viktig. Det ble boret to brønner den høsten. Den første i august/september og den andre oktober/desember. Begge påviste hydrokarboner. Oljedirektoratet opererer med 23. desember som dato fo funnet - men det visre nok til at jobben da ble avsluttet, og riggen Ocean Viking forlot lokasjonen for brønn 2/4-2 25. desember.
