Av journalist Arnt Even Bøe
Stavanger Aftenblad
? Jo takk bare bra, sier oljenasjonen når noen spør hvorledes det står til.
Det norske oljefondet nærmer seg nå tusen milliarder kroner. Det betyr at hver nordmann har omkring 220.000 kroner plassert i verdipapirer i utlandet. Hadde Færøyene hatt disse pengene, ville det blitt drøyt 20 millioner kroner til hver innbygger.
Færingene har heldigvis blitt forskånet for dette så langt, men dere trenger altså ikke finne mer enn en prosent av Norges olje og gass for å være i samme situasjon som nordmennene ? om 30 år.
Så her er en situasjonsrapport fra oljenaboen i øst i havet, oppdatert per november/desember år 2003:
Jobbene forsvinner
Det har i mange år vært rundt regnet 80.000 oljerelaterte jobber i Norge. I løpet av det siste året har over 5000 av
disse mistet jobbene sine. Og verre skal det bli. I år investeres det rundt 70 milliarder kroner på norsk sokkel, om fire år vil tallet trolig ligge nede på det halve.
Etter en rekordsterk krone og høy rente, har Norge de siste årene tapt tusenvis av industriarbeidsplasser. Det går ikke en dag uten at politikerne krangler om hvem som har ansvaret for at det er over 100.000 arbeidsledige. Det siste som trengs nå er en påplussing med ytterligere titusener fra oljå.
Selskapene forsvinner
Sett fra oljenæringens side består problemet i at norsk sokkel er i ferd med å tape sin internasjonale konkurransekraft på grunn av høye skatter og altfor få attraktive leteområder i konsesjonsrundene. De internasjonale oljeselskapene finner bedre investeringsobjekter i utlandet. Skylden legges på Bondevik II-regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og mikropartiet Venstre.
Olje- og energiminister Einar Steensnæs fra Kr.F slår tilbake mot kritikken og hevder det er oljeselskapenes egen skyld at de ikke har funnet noe drivverdig i de siste rundene - og a? de har bidratt til et altfor høyt kostnadsnivå (les lønnsnivå) på norsk sokkel, for eksempel sammenliknet med britisk.
Fisken forsvinner?
Den største spenningen knytter seg nå til hvorvidt regjeringen vil åpne kystnære områder i Lofoten og Barentshavet for oljeleting. Den bredeste interessen knytter seg til områdene utenfor Lofoten hvor det store skreifisket foregår i gyteperioden hver vinter. Men her er også motstanden fra fiskere og miljøvernere meget sterk. Så sterk at Statoil har sagt seg villig til, når teknologien tillater det, å bore fra land for å finne oljen eller gassen som ligger 30-50 kilometer
der ute under havbunnen.
Olje fra Goliat?
I Barentshavet hvor det allerede er brukt 25 milliarder kroner på over 60 brønner, er selskaper som Exxon/Mobil, Shell og BP ikke så interesserte, mens Statoil, som er i ferd med å bygge ut sitt kontroversielle gassfunn Snøhvit (LNG), ivrer etter å finne tilleggsreserver. Det gjør også
italienske Agip som har gjort området eneste oljefunn, Goliat. Men det blir altså ikke utbygd fordi Bondevik II-regjeringens har stanset ytterligere
leteaktivitet i påvente av nye miljø- og konsekvensutredninger. Regjeringens avgjørelse er ventet før jul.
Lofoten spares?
Mange tror Barentshavet vil bli gjenåpnet fordi miljøvennlige utbygginger skal danne mønster for den økende utbyggingen på russisk side av
Barentshavet. Mens Lofoten blir utsatt av hensyn til fiskeriene. Som kompensasjon for det, vil de mest etterspurte prospektene i Norskehavet bli utlyst i den forestående 18. konsesjonsrunden.
2000 mrd. igjen
Det både myndigheter og næringen er enige om er at norsk sokkel nå står foran to utviklingsscenarier: Den langsiktige utviklingsbanen og forvitringsbanen. Forskjellen mellom de to er 2000 milliarder kroner brutto. Eller at det enten er slutt på norsk olje og gassvirksomhet innen år 2020, eller etter 2050.
Den norsk stat er den desidert største aktør på norsk sokkel. Ved sine egne direkte eierandeler, som forvaltes av Petoro, sitter på rundt 30 prosent av alle påviste reserver. I tillegg har den samme stat 82 prosent i Statoil og 44 prosent i Hydro som er den største og nest største operatøren på norsk sokkel.
Tar mest ? gir minst
Nå anklager de andre oljeselskapene staten for å bidra med altfor lite i forskning og utvikling for å øke utvinningen av eksisterende felt ? og gjøre de nye småfeltene lønnsomme. Olje- og energiminister Einar Steensnæs kritiseres for satse mer på å gjøre eventuelle norske gasskraftverk CO2-fire en gang i framtiden, enn å stimulere til leting for å få nye olje- og gassreserver i produksjon.
Korrupsjonsskandaler
Som om ikke det var nok, rystes landets viktigste selskap, Statoil, av alvorlige korrupsjonsbeskyldninger. Etter at pressen avslørte en svært så mistenkelig konsulent avtale i Iran, har det norske Økokrim-politiet gjort ransaking i Statoil som er satt under etterforskning for korrupsjon. Resultatet av det var at så vel
styreleder Leif Terje Løddesøl som konsernsjef Olav Fjell og selskapets internasjonale direktør, Richard Hubbard, har måtte gå av.
Nå er omsider Jannik Lindbæk på plass som ny styreleder. I påvente av en ny skinnende hvit ridder i sjefsstolen, må Statoil leve med daglige nyhetsoppslag og beskyldninger om lønnsjuks blant egne direktører og tvilsomme avtaler i utlandet.
Status i oljelandet
Alt dette skjer i oljelandet Norge hvor status etter 30 års oljevirksomhet er følgende:
27 prosent av de totale petroleumsressursene (olje og gass) er solgt og levert.
30 prosent er under produksjon i gjenværende felt.
43 prosent gjenstår å bli funnet eller gjort lønnsomme for utvinning.
? Jo takk.....
? Hvorledes det går?
? Jo takk. Det blir himmel eller helvete. Eller begge deler. Men forhåpentlig ikke samtidig.
arnt.even.boe@aftenbladet
